Sjokket og sorgen
50-årsmarkeringen av flystyrten i Askermarka har på et vis vært nyttig, om ikke akkurat ønsket. Jeg hadde sett for meg en rolig førjulstid iår. I stedet ble det fokus på et gammelt traume og gjenopplevelse av en ganske ensom sorg. Det har vist meg noe om hvordan vi prosesserer og lagrer gamle minner. Kanskje er det viktig å børste støv av dem og gjenoppleve følelsene for å rense gamle sår? Jeg har hatt et behov for å «skrive av meg» tanker og følelser, undring og overraskelser etter dette møtet med en gammel hendelse. Det blir kanskje litt hulter til bulter..
På formiddagen julaften for 50 år siden var jeg på vei hjem til Vikersund for å feire jul hos foreldrene mine, sammen med min bror og hans familie, som bodde i Ålesund. Som deltaker i en novellekonkurranse skrev jeg en tekst om dette, «Hjem til jul». Les den før du fortsetter.
Å skrive om denne hendelsen åpnet et rom jeg ikke hadde kikket inn i på lenge. Jeg oppdaget at jeg husket svært lite. Det var et sjokk den gangen, og en overraskelse nå. Jeg har tenkt at det som skjedde for 50 år siden var godt og vel bearbeidet. Det var noen rester der, av gammel sorg.
Jeg kjente på en stor ensomhetsfølelse i minnene fra den gangen. Det gjorde vondt. Jeg klarte heller ikke lokke døra helt etter å ha vært inne i det. Følelsene ble liksom hengende.
Å være søsken som pårørende
Alle syntes det var grusomt å høre om en hel familie som omkom. Det var jo det. Derfor har jeg ikke snakket så mye om selve ulykka, flystyrten i Askermarka lille julaften. Opplevde at det beste var å skåne både andre og meg selv hvis temaet dukket opp. Kunne si at «jeg hadde en bor som døde». Sjelden spurte noen om hvordan eller hvorfor.
Det var ingen kriseteam den gangen. Det kom riktignok en prest og en journalist, uten at jeg kan huske at det gjorde noe særlig inntrykk. Jeg tror de stilte mange spørsmål, og at de var rettet til foreldrene mine. Naturlig nok. Jeg var bare 22.
Jeg husker at mamma sto mye i telefonen. Vi har ei stor slekt, og foreldrene mine hadde en stor venneflokk. Alle disse ringte nok, på fasttelefon. Det var før mobiltelefonen. Det ligger mye bearbeiding i å gjenta fortellingen om hva som hadde skjedd. Den prosessen får man ikke på samme måte som et søsken. Jeg har ikke tenkt så mye over hvordan rollen som eneste søsken spilte inn i min bearbeiding.
En hendelse gjorde spesielt inntrykk: det kom en nabo på besøk en av de første dagene i romjula. Hun hadde med ei flaske vin, og snakka vanlig med oss. Hun hadde vært gift med pappas fetter, som døde ung. Hun visste hva vi gikk igjennom. Hun var samtidig et levende bevis på at livet normaliseres og går videre.
Unngikk bilder fra ulykkesstedet
Jeg kan ikke huske at vi så på TV i dagene etterpå. Tror vi unngikk bilder fra åstedet. Mamma samlet på aviser som skrev om ulykka, Aftenposten, Drammens Tidende, Sunnmørsposten. De ble lagret i en stor plastpose på loftet. Jeg fant den da vi ryddet opp etter foreldrene mine, og tok vare på dem, men plasserte posen i kjelleren uten å se på avisene. Først da jeg skulle skrive «Hjem til jul» tok jeg fram posen. Bladde og leste. Et intervju med faren min i Aftenposten gjorde sterkt inntrykk. «Han la en beundringsverdig sindighet for dagen, » skrev de. Jeg kan se han stå der. Akkurat slik.
Et før og etter
Det ble for meg et før og etter ulykka. Å oppleve at livet kan være så uforutsigbart, at du kan dø i morgen, uten forberedelse, at det du har strevd for, som for min bror og hans kone gjennom flere år var det å få barn, kan på en meningsløs og tilfeldig måte avsluttes. De holdt på ikke å reise fordi lille Vegard var syk. Så reiste de likevel – de ville så gjerne hjem til jul og vise fram lillegutten til familien og feire jul sammen. Maks uflaks. Det lærte meg at livet må brukes, mens du har det.
Det var 70-tallet, med store politiske bevegelser. De rørte meg sterkt. De meningsløse dødsfallene i Vietnam kjentes på kroppen, det kom så nært. Kvinnebevegelsen var i frammarsj, med mange ulike organisasjoner. Det var kald krig og frykt for atomvåpen, fredsbevegelsen begynte å vokse fram. Jeg ville nok blitt politisk aktiv uansett, men uten denne dypt personlige erfaringen ville jeg vært en annen. Livet ble brått alvorlig, etter ei lys og lett ungdomstid, i starten av voksenlivet. Jeg har tenkt mye på at denne erfaringen tidlig i voksenlivet var både på godt og vondt. Det har vært noe underlig å tenke det og det er ikke ofte jeg har sagt det høyt. Men det har ìfaktisk gitt meg et nytt perspektiv på livet – hva som er viktig – og ikke minst, hva som absolutt ikke er det. Jeg ville kanskje ikke blitt sosialarbeider uten at jeg hadde denne erfaringen. Litt vanskelig å forklare hvorfor.
Noen svar og gjenkjennelser fant jeg her: (PDF) A short form of the Posttraumatic Growth Inventory (researchgate.net). Traumatiske opplevelser kan gi vendepunkter, dypere forståelse, utvikling og vekst, ikke bare sorg og smerte. Livet blir mer verdifullt, ikke en selvfølge. Forferdelige hendelser skjer hele tiden, overalt – vi må gjøre noe med de vi kan, men vi kan ikke unngå all lidelse, urettferdighet og uflaks i livet. Livet må leves forlengs, men kan bare forstås baklengs, sa Søren Kierkegaard. Vi må sette livshendelser i perspektiv. «Det er ikke mer synd på deg enn andre», er tittelen på en bok av psykiateren Ingvard Wilhelmsen. Selvmedlidenhet er ingen god vei å gå, snarere trenger vi å se at vi deler skjebne med andre mennesker. Vi har et ansvar for hvordan vi forholder oss til det som skjer.
Historien «Hjem til jul» skrev jeg før jeg var klar over 50-årsmarkeringen. Den satte i gang en prosess. I november kom NRK-podcasten om Askerulykka i serien «Hele historien». Vi var på lanseringen i Asker kulturhus og møtte hun som hadde laget den. Utvekslet kontaktinfo. NRK TV tok kontakt for intervju til et innslag i Lørdagsrevyen. Antologien «Øyeblikk» skulle boklanseres 3. desember, og jeg ble spurt om å lese bidraget mitt der. Det ble tilsammen mye fokus på dette.
Det kjentes skummelt å skulle intervjues på TV om en hendelse som hadde berørt meg så sterkt, og som nå virket noe uoversiktlig. Jeg grudde meg, prøvde å komme unna, men hadde også et ønske om å fortelle min historie, sette den i en sammenheng med ulykka. For det er to spor her, er jeg blitt mer bevisst: ett er min sorg over broren min, som jeg var sterkt knytta til. Et annet er selve ulykka, sjokket, alle som døde, de dramatiske bildene. En personlig sorg og et kollektivt nasjonalt traume. Den første hadde jeg bearbeidet. Traumet hadde jeg nok holdt mer på avstand.
Journalist Marit Sirum-Eikre var en tålmodig og fin samtalepartner som fikk meg til å si et motstrebende ja til besøk. I tiden før kom det tanker mens jeg gikk tur, jeg skrev litt på mobilen og sendte henne det. Hun syntes det var interessante perspektiver å få med i innslaget.
Det finnes ulike teorier om traume- og sorgarbeid. Jeg har forholdt meg til noen av dem gjennom yrkeslivet. Har ikke full oversikt over siste forskning på dette, men det framstår i stor grad som individuelt hvordan sorg og traumer best håndteres. Det synes for meg som at jeg har bearbeidet sorgen over broren min, men at traumet knyttet til selve ulykka har vært en annen skål.
Jeg leste nylig en beskrivelse som ga mening. Anita Krohn Traaseth skriver i Aftenposten «På en lørdag» 4. februar 2023 om morens død: «Det fantes ingen nasjonal støtteforening for etterlatte i 1992, men flere viste til fem sorgsteg før jeg fikk et normalt liv igjen. De fem stegene var: 1. benektelse, 2. sinne, 3. forhandling, 4. depresjon og til slutt 5. aksept. Jeg gikk rett til steg fem – aksept.» (..) «I 2013 leste jeg en artikkel om posttraumatisk vekst i Aftenposten. Da falt brikkene på plass, 23 år etter at mamma døde. Posttraumatisk vekst er positivt opplevde personlige endringer knyttet til en traumatisk hendelse. Endringene kan være økt personlig styrke, bedre relasjoner til andre mennesker, nye prioriteringer, en ny og dypere mening i livet eller en økt åndelig bevissthet.» Noen studier viser at opptil 70-90% har opplevd slik vekst. Det var en befrielse å lese, skriver hun.
Jeg husker fortsatt lite eller ingenting fra de første timene, dagene. Sjokket lammet. Det var mye som skulle ordnes for foreldrene mine. Mange skulle informeres. Jeg var ikke helt en del av det.
Vi skulle til Ålesund i felles begravelse. Vi skulle rydde opp og fordele dødsboet. Det ble noen greier rundt hvem som hadde kjøpt hva og hvor mye til felles bolig. Jeg opplevde det som uverdig og meningsløst. Det var jo bare ting. Noe gikk i stykker der og da i relasjon til andre pårørende.
Selve ulykka, bilder fra åstedet, skyldspørsmålet, havarikommisjonen, alt dette var jeg ikke så opptatt av. Tapet av broren min var mitt fokus. Vi snakket mye om broren min hjemme, ikke så mye om selve ulykka.
Og så gikk livet videre. Jeg reiste tilbake til Oslo for å starte på franskstudier på Blindern. Hadde ingen der som kjente broren min. Var nok preget, husker jeg oppsøkte lege på Blindern. Fikk resept på Stesolid, det var det hele. Kjøpte ei flaske, men brukte ikke så mye av de små rosa pillene. Jeg ble med i ei kollokviegruppe som var en god sosial gjeng å ha. Jobbet litt ved siden av som franskspråklig sekretær på Sønnico, en tidligere arbeidsplass som også var bra sosialt. Hadde kjæreste, vi gikk mye turer i Nordmarka. Men jeg husker ikke at vi snakket noe særlig om broren min. Han var ikke med til begravelsen. Jeg tror det ble for vanskelig.
Selve sorgen var en ensom prosess. Jeg opplevde en dag mange år senere da jeg leste i ei ny bok om sorg, «Den nødvendige smerte», at en setning traff meg hardt: «Jo sterkere tilknytning, jo større sorg», sto det. Jeg satt på en kafe, brøt ut i hulkegråt og styrtet ut på toalettet. Der og da forsto jeg hvor mye han hadde betydd for meg, storebroren min. Tror jeg var sterkere knytta til han enn til moren og faren min. Mens de voksne hadde travelt med jobbing fra tidlig morgen til seint på kveld, hadde vi mye moro sammen, vi lekte, hadde hemmeligheter, han var helten min, stor og sterk og kjekk og snill. Jeg er takknemlig for å ha hatt han som bror i oppveksten. Jeg skulle gjerne hatt han i livet mitt som voksen også. Slik ble det ikke.
Podcast: Flystyrten i Asker – Hele historien – NRK Radio
Leteaksjon: https://www.asker.kommune.no/om-asker-kommune/askermagasinet/50-ar-siden-flyulykken/
Innlegg på facebook om tur til Myggheim og minnestein: https://www.facebook.com/astrid.kjellevold/posts/pfbid0wSDcaT38pcpYfTYSJrbXxjxhntCwcDukC2frS6t4KiJeCtNPSkgTLUPQKMSYy1ctl
Reportasje (bak betalingsmur) og leserinnlegg i Sunnmørsposten 22. desember 2022:
https://www.smp.no/reportasje/i/nQLkmd/50-aar-siden-asker-ulykken-vi-tenker-mye-paa-de-etterlatte
https://www.smp.no/meninger/leserinnlegg/i/EQJa7j/asker-ulykken-1972-tanker-fra-en-overlevende