Min historie på Ellingsrud startet i 1996, da jeg flyttet inn i Pionerstien 8 i Frydenlund borettslag. Min grunn for å bosette meg her het Tommy. Østmarka var en bonus.
Tommy på Utsikten, et fast nærturmål i Østmarka, med utsikt helt ned til Oslofjorden.
Som sosialarbeider fanget et oppslag om nærmiljøkonferanse min interesse. Jeg tenkte det var en fin måte å få vite mer om stedet og få kontakt med nærmiljøet.
På den tiden var det noe uro på Ellingsrudåsen senter som hadde sammenheng med at Sporveien hadde lagt ned billettsalget. Slik var inngangspartiet til t-banen blitt et tomt, åpent rom. Ungdom hang her, og noen beboere ble engstelige for å ta t-banen. Dette var et sentralt tema på denne nærmiljøkonferansen, slik jeg husker det, og jeg meldte meg på til den gruppa som snakket om nettopp ungdom. Jeg husker jeg spurte hvor mange det var som ble definert som «bråkmakere». Ungdomsarbeiderne som ledet gruppa svarte at det kunne være 10-12 stykker. Det hørtes ikke veldig mange ut. Jeg hadde ikke selv opplevd noe som bråkete eller truende.
Konferansen førte til mange bredt anlagte møter, der organisasjoner, borettslag og enkeltbeboere slik som jeg deltok. Jeg ble med i ei gruppe som ble kalt «Ellingsrud senters venner», som var opptatt av forholdene på og rundt torget. Det så stusselig ut, og var søplete. Fun fact: dette var før mobiltelefontida, og jeg har ikke bilder fra disse arrangementene. Men jeg husker at vi var mange som deltok – fra borettslagene, organisasjoner, bydelen, kirka og enkeltpersoner som meg.
T-banen var – og er – et tomt rom. I en mellomperiode holdt Ellingsrudåsen frivilligsentral til i billettluka til venstre. «Store Verden» ble etablert som en slags kafe. Det ga liv i tomme lokaler, men var et kjipt arbeidsmiljø!
I kjølvannet av disse møtene var det noen av oss som startet Ellingsrud velforening. Jeg var med i interimsstyret og ble leder de første årene etter at Petter Andresen, som var initiativtaker og ble valgt til første leder, flyttet til Grünerløkka kort tid etter stiftelsen.
Vi inviterte borettslagene til å bli kollektive medlemmer, og fikk midler til opparbeiding av torget fra Groruddalssatsingen. Det kom benker og beplantning, disse S-formede som står der idag. Overbygg rundt torget var en del av dette.
Vi ga ut en informasjonsavis, Elling og Ella (se under), laget visjon for Ellingsrud og det ble knyttet kontakter i mange retninger. Visjonen vår var at vi som beboere skulle være stolte av å bo på Ellingsrud.
Her kan du se lokalavisa Elling og Ella, som utkom bare et par ganger. Det var mye arbeid å lage, trykke og distribuere den, og etterhvert brukte vi i større grad Akers avis Groruddalen til saker og særlig i tilknytning til Ellingsruddagen. Da fikk vi dobbeltside med overskriften «Elling og Ella». Den brukes den dag idag som en årlig oppsummering av hva skjer på Ellingsrud. Ellingsruddagen er blitt en årlig festdag andre lørdag i juni. Jeg har deltatt på de aller fleste, stått på stand for velforeningen og etterhvert for Klimanettverk Ellingsrud og Naturvernforbundet i Groruddalen. Sist var standen byttet ut med pop-up ombrukslokale. Det har jeg skrevet om andre steder i bloggen.
Vi var en aktiv gjeng i styret. Vi startet med å rydde opp i søpla rundt senteret. Det medførte kartlegging av eiendomsforhold, som var en hodepine. Noe var eid av Sporveien, noe av OBOS, og sameiene rundt senteret, noe av kommunen. Vi samlet alle i møte og fikk avklart ansvarsforhold og rutiner for å rydde. Vi organiserte dugnader for søppelplukk. Det ble bedre. Etter en grunnopprydding var det bare NY søppel, maks ett år gammel, som skulle plukkes hver dugnad.
Vi laget aksjonsplan for alt vi skulle drive med, noe av det er fortalt om i Elling og Ella. Som planer om å få liv i sentrene – da inkluderte vi også senteret på Karihaugen (se Elling og Ella nr 2, desember 2002).
En gang stengte vi en gangvei for gjennomkjøring. Jeg husker at jeg ble oppringt av politiet mens jeg lå i badekaret. De ville vite hvem som hadde stengt gangveien ved Skansesteinen. Der hadde vi fått god hjelp av en borettslagsleder og vaktmesteren til å legge et par store steiner for å hindre gjennomgangstrafikk. Det likte ikke politiet. De ville kjøre på gangveien. Vi spurte ikke alltid om tillatelse først. Vi fikk som regel tilgivelse.
Jeg forlot styret etter noen år og overlot rattet til Mia Larsen, som ble en legende på Ellingsrud. Deretter kom Anne-Grete Orlien som leder. Hun er blitt «mor Ellingsrud» på ekte, med hånd om juletrefester, parsellhagen og andelslaget Enga, for å nevne noe. Jeg ble mer fokusert på natur og klima og startet i 2015 Klimanettverk Ellingsrud, som en paraply over flere samarbeidspartnere: Ellingsrud velforening ble med, kirka ble med, og Frivilligsentralen. Vi samarbeidet om ulike tiltak, som klimakafeer, politikermøter osv. Det kan jeg skrive mer om i en annen post. Du kan lese mer på fb-siden Klimanettverk Ellingsrud som går tilbake til 2015. Derfra gikk min vei videre ut i Groruddalens 4 bydeler, via Naturvernforbundets lokallag og Samarbeidsgruppa for klimaspørsmål i Groruddalen.
Det var noen år med aktiv innsats for Groruddalen før jeg «landet» tilbake på Ellingsrud. Som blokktillitsvalgte arrangerte vi flere nabolagsmarkeder i borettslaget, møte om avfallshåndtering i borettslag og pop-up ombrukslokale på senteret. Det ble en videreføring av en gammel ide fra 2017 om «fiksekafe på senteret». Mer om det et annet sted.
Historien gjentar seg
Nå ser det ut som historien gjentar seg. Igjen er det tomme lokaler på senteret. Det tiltrekker seg ungdomsbråk. Tilstanden nå er hakket verre enn på 1990-tallet. Ansatte i butikker på senteret er redde for å være på jobb alene om kvelden. Selv Monika, som er den på Ellingsrud som har hatt den største kontaktflaten til ungdommene her ved siden av Fritidsklubben, opplever det utfordrende å være på jobb alene og stenger frivilligsentralen tidlig. Det er alvorlig. Det snakkes om at korona har en del av skylda, det er blitt noen år der ungdommene var overlatt til seg selv og der gatejustisen har fått utvikle seg. Noen ledere styrer, det snakkes om at de har tatt området i besittelse og dealer nokså åpenlyst. Noen har hengt rundt kirka en periode, de har tatt stoler fra mange steder i nabolaget og satt under tak for å ha tilflukt når det regner. Jeg har i et forsøk på å se det humoristisk kalt det «stolleken» på Ellingsrud.
Tomme lokaler på senteret – fra Frivilligsentralen til frisøren.
Når kulda kommer trekker de innendørs, på tbanen, i ytre rom på Mariannes Heritage, og det siste jeg hørte var at de dealer i et hjørne på KIWI.
OBOS Eiendom innkalte nylig alle leietakere på senteret til et møte. Det var etter Halloween, da noen ungdommer stjal et brannslokningsapparat på tbanen, sprøytet ned to Natteravnere som sto på tbanen, før de fortsatte innom Mariannes med skumsprøyting. De avsluttet med å kaste apparatet inn vinduet til beautysalongen, som er den sist ankomne leietakeren på senteret. De har nå sagt opp leieavtalen.
På møtet deltok politiet, bydelen, de fleste leietakerne på senteret, representanter for FAU (en kalte seg «nabokjerring» i tillegg), Sporveien, Forandringshuset, Fritidsklubben, Frivilligsentralen, kirka – og jeg som nå var invitert fra Ombrukslokalet.
Det gjorde inntrykk å høre historiene. Det var godt å ha nærpolitiet der. De understreket at det er viktig å samle nabolaget om å skape liv i lokalene på senteret og at alle gode krefter må stå sammen. Det minnet meg om nærmiljøkonferansen i starten av mitt boforhold her. Da var det også fokus på at alle måtte trå til. Vi har god tradisjon for å samarbeide her på Ellingsrud. Fortsettelse følger..