Møt Rudi (82): med et mål å leve for får en ikke lyst til å legge inn årene.

Hvem er jeg?

Rudi Kessel, 82 år. Født og oppvokst i Belgia. Kom til Norge (1965) som 26-åring og som nyviet katolsk prest. Jobbet som ungdomprest i Oslo Katolske Bispedømme. Slutta som prest i 1983.…
Mer om meg på Wikipedia

Hva er viktig for å trives i den livsfasen du er i nå?

Dette er ganske sammensatt. Som et minstekrav må helsa være så noenlunde på plass. Det er et minstekrav, men det er en ganske stor bit av det hele. Selv om jeg trives godt i eget selskap, er det relasjonelle svært viktig – med sine konsentriske sirkler: de nærmeste, venner, bekjentskaper og bestemte miljøer (PEN, Besteforeldrenes klimaaksjon, Humanetisk Forbund). Innfiltret i alt dette er nysgjerrighet, hobbies og engasjement.

Hvordan holder du deg frisk – eller så frisk du kan?

Før koronaen drev jeg med styrketrening (2 x 1 time pr uke) på et studio i nærheten. Nå er det stengt. Men jeg går mye. Som regel med en vektvest (på 10 kg), selv på småturer til butikken. Jeg «kjøper» meg god søvn på den måten, og holder meg slank. Gjør ellers alt etter boka, spiser sunt (lite kjøtt, mye grønt og frukt), spiser med måte, drikker nesten ikke alkohol, røyker ikke, spiser ikke mellom måltidene, spiser minimalt med godteri.

Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av i livet? – og hva skulle du gjerne gjort mindre av?

Mer: Lest skjønnlitteratur, vært på teater, vært på konserter (jazz og klassisk).
Mindre: brukt tid på religion, bønn, gudstjenester og teologisk litteratur.

Hva er det som «booster» dagen din og gir deg energi?

Å ha en god kontakt med et annet menneske.
En kunstopplevelse (skjønnlitteratur, film, musikk).
Spille musikk, alene eller med andre.

Hva er dine tanker om aldring og død?

Aldring er uunngåelig, men man kan aktivt bremse virkningene av den, ved en gjennomtenkt livsstil. Analysere situasjonen og ta grep. Med døden er det individuelle livet slutt – like radikalt som et tre som dør. Det vil være igjen noen minner om en i andres hoder, i noen år framover. Det kan være en trøstende tanke. Og: gener går videre…

Synes du det er greit å spøke med et slikt tema?

Jeg er nok ikke helt der. Men døden blir bruk av religioner til å holde på folk, subsidiært til å holde dem nede. Riktignok mer før enn nå. Men etter mitt syn er det helt feil at død og begravelse for mange får en religiøs iscenesettelse. Folk som aldri har satt sine bein i noen kirke, eller brydd seg om hverken kirke eller Gud, blir plutselig omgjort til troende subjekter, hvor de nærmeste får høre om avdødes liv i forhold til f.eks. Jesu ord «Jeg er Veien, Sannheten og Livet.» Det virker løgnaktig.

Hva slags tanker gjør du deg om et eventuelt liv etter døden, en guddom, etc.

Som tidligere katolsk prest har jeg en tung filosofisk og teologisk bagasje. Etter et langt liv og mye refleksjon er jeg kommet til at teologi er like verdiløst som f.eks. astrologi: en salig (?) blanding av myter, eventyr og oppspinn. Opprinnelsen? Noen har i en fjern fortid funnet på noe, noen flere har bitt på dette, så har det balla på seg, skapt folkerøre, dogmer, tradisjoner, autoriteter. Men hele byggverket blir ikke sannere enn utgangspunktet av den grunn. Tvilsomme ting blir ikke sanne fordi de er blitt tradisjon.

Har du noen tanker om hva tro, eller ikke-tro, betyr for aldringsprosessen?

Hvis du med «tro» mener «religiøs tro», så mener jeg det kan gå begge veier: til engasjement og en viss «frimodighet» eller til resignasjon og inaktivitet. Men å tro på idealer, vyer (i en sekulær kontekst) – ja, det har en stor positiv betydning for aldringsprosessen. Å ha et mål å sikte inn mot, og leve for, er kjempeviktig. Da har man ikke lyst til å legge inn årene.

Har du en bok du vil anbefale? Hvorfor akkurat den?

The Convert av Stefan Hertmans. (Jeg har lest den på nederlandsk, «De bekeerlinge»). En gripende fortelling om det totale vanviddet som religiøs dogmatisme og fanatisme kan lede til – og faktisk ledet til – i Europa på slutten av det 11. århundre (korstogs-scenario).

Hva er den største utfordringen din nå? Hvordan håndterer du den?

Sykdommen til min kjæreste (fremskreden Parkinson). I dette scenario fins det faktisk ikke noe håp. Håndteringen av dette oppleves svært vanskelig, fordi det er så ensomt, og det er ingen hjelp å få. Det er vanskelig/umulig for andre å leve seg inn i situasjonen. Alle Parkinsonpasienter er forskjellige. Og jeg tviler hver dag: Gjør jeg nok for henne? Gjør jeg tingene på rette måten? Hva kan jeg gjøre annerledes?

Hva ønsker du for de neste 5-10 årene?

God helse, selvfølgelig. Og at jeg – omsider – skal bli bestefar.

Hvordan ser du for deg alderdommen din?

Jeg er 82 år, så jeg er der nå. Det er vidunderlig å være pensjonist i Norge! Jeg har en god del spennende/fornuftige hobbier, som gjør at jeg ikke rekker alt. Men jeg rekker mye, føler jeg, og kjeder meg aldri. Vil gjerne fortsette sånn, til jeg blir 100.

Hva skulle få deg til å oppsøke et seniorsenter eller en pensjonistforening?

Jeg kan ikke se det for meg. Vil heller holde kontakt med slekt og venner. Men skulle jeg (av en eller annen grunn) få behov for slikt, vil jeg nok takke ja.

Et par hypotetiske spørsmål (det skjer bare med 6% av oss):
Hvem ville du gjerne havne på sykehjem med?

Ingen egentlig.

Hvordan tror du at du ville bli som sykehjemsbeboer? Hva ville du eventuelt ønske deg av tilbud?

Å komme meg ut, i byen (parker), på teater, kino, konsert. Hvis jeg er gangufør: en elektrisk (datastyrt) rullestol.