Møt Anne Grete (69), lokal ildsjel med mangfoldig livserfaring og pasjon for dyrking

Anne Grete Orlien (69), aktiv i nærmiljøet på Ellingsrud, forteller her om sitt liv som misjonærbarn i Kongo, med oppvekst i en pinsemenighet og i ungdomsårene atskilt fra sine foreldre. Som forelder har hun opplevd det ufattelige å miste to sønner. Hun sier: «Jeg tok et valg om å leve videre uten bitterhet. I dag har jeg et godt liv med mannen min, Bjarne, som også er pensjonist. Vi starter langsomt hver morgen med en kaffekopp, og bruker naturen rundt oss som en kilde til restitusjon og ro.  Vi har lært at det viktigste er å ta vare på hverandre, familien, venner, gode naboer – og ikke minst sette pris på et nettverk som binder oss til stedet her vi bor.«

Anne Grete er en virkelig ildsjel i lokalmiljøet. Hun har vært leder av Ellingsrud velforening. Idag drifter hun gjennom «Forening til minne om Kristian og Øyvind» Ellingsrud parsellhage og andelslaget Enga. Enga er en vernet husmannsplass i Mariholtveien som det jobbes for å få opprettet som en portal nordfra inn i Østmarka – et samarbeidsprosjekt der historie-, kultur- og naturforvaltning går hånd i hånd.

Anne Grete har vært spesielt opptatt av hvordan tro har preget livet, på godt og vondt.
En lang og mangesidig historie, med mye livskraft. God lesning!

Profilbilde: Mariann Rø

Hei, jeg heter Anne Grete Orlien og jeg blir 70 år 24. juni 2022.

Jeg bor på Ellingsrud og er en aktiv pensjonist og frivillig i mitt lokalmiljø. Det jeg er opptatt av er oppvekstvilkår for barn og ungdom, og hvordan vi som er eldre kan inspirere og motivere yngre generasjoner til gode sosiale og meningsfulle aktiviteter.

Hverdagen min er preget av initiativ der jeg har fått med meg innbyggere som ønsker å dyrke jorda i et sosialt og urbant fellesskap. Sammen gjør vi grønne områder inkluderende og åpne for alle som vil være med. Det startet med Ellingsrud parsellhage ved Ellingsrud flerbrukshall i 2016. Der har vi nå 52 medlemmer som dyrker i 256 pallekarmer. Vi inviterer skoler, familier og enkelt personer til å leie dyrkekasser for egne grønnsaker, urter, bær og blomster. Dette startet i 2016 og vil i år fortsette i en ny organisasjonsform der skolene blir sentrale aktører.

I 2020 tok jeg initiativ til å starte et andelslandbruk på en vernet og forfallen husmannsplass, «Enga» i Østmarka. Der er det nå 20 medlemmer som dyrker jorda ute. Det dyrkes poteter, grønnsaker, bær og frukttrær – foruten at vi har 6 bikuber. Initiativet er et lokalt samarbeid med skoler og frivillige grupper. Ellingsrud parsellhage og Andelslandbruk Enga driftes av Forening til minne om Kristian og Øyvind i en arealleieavtale med Oslo kommune som eier. Arbeidet i foreningen, til minne om guttene mine, gjør at jeg kommer i kontakt med mange mennesker i alle aldre, og det gjør at jeg fyller hverdagen med mening og innhold.

Oppveksten min startet i Afrika i DR. Kongo (den demokratiske republikk), som var en belgisk koloni fra 1908 til 1960. Foreldrene mine, Osvald og Hildora Orlien, var pinsevenner og misjonærer og bygde opp et sykehus i Kaziba i Kongo fra 1958 til 1978. Faren min var misjonslege og moren min ledet et barnehjem. Jeg kom til Kaziba da jeg var fem år. Og tolv år gammel ble jeg sendt hjem til Norge for å bo hos eldre søsken. Det var tøft for meg å ikke bo sammen med foreldrene mine. Da jeg spurte moren min hvorfor hun sendte meg tilbake til et kontinent som bokstavelig skilte oss fra hverandre, i mer enn en forstand svarte hun: «ansvaret til Gud går foran ansvaret til egne barn.» Dette sviket har fulgt meg gjennom hele livet. Oppveksten min har gjort meg både sterk og svak, men fremfor alt lært meg hvor viktig det er å finne trygghet og håp om en bedre tilværelse, gitt de valg som kommer i min vei.

Jeg har jobbet som psykiatrisk sykepleier i Oslo i 40 år fram til jeg gikk av med pensjon i 2014, da var jeg 62 år. Begge barna våre er døde. Kristian var 18 og Øyvind 27 år gammel da det skjedde. Disse erfaringene har gjort meg bevisst på hvor skjørt livet kan være, og samtidig hvor tilpasningsdyktige vi mennesker faktisk er.

I dag har jeg et godt liv med mannen min, Bjarne Hjeltnes, som også er pensjonist. Sammen leder vi «Forening til minne om Kristian og Øyvind». Foreningen ble startet i 2011, på initiativ av venner av guttene, til minne om de to flotte guttene våre som vokste opp på Ellingsrud. Foreningen støtter ulike prosjekter lokalt og gir økonomisk støtte til konkrete prosjekter lokalt og globalt. Målsetningen er at gode tiltak fremmer mestring og solidaritet mellom ulike generasjoner.

Hva er viktig for å trives i den livsfasen du er i nå?

For meg er det ingen selvfølge at dagen i morgen skal bli god. Da vår yngste sønn Kristian døde, raste min verden sammen. Kristian ble utsatt for vold og døde av skadene han ble påført i 2005. Vi hadde vært på Finse, og Kristian løp fra faren sin i fjellet. Samme kveld kom vi til Oslo. Kristian hadde mange kamerater, og de skulle feire livet og sommeren i Oslo. Jeg ble vekket av en telefon kl 02 om natten om at Kristian var slått bevisstløs, og at jeg måtte komme til sykehuset. Han våknet aldri så vi kunne ta farvel.

Øyvind døde av en sjelden kreftform fem år senere, i 2010. Det er mange som spør oss hvordan vi klarer å komme videre i livet? Svaret er at alternativet er ingen løsning. Jeg vil ha mest mulig ut av livet, og det er opp til meg å ta valget. Trivsel for meg er ikke avhengig av alder. Livet mitt har vært en reise i opplevelser, erfaringer og kunnskap om ulike kulturer, religioner, sorg, svik og glede. Jeg er takknemlig for alt jeg har fått se og oppleve – og skulle helst ha vært noen erfaringer foruten. Samtidig er det «motbakkene» som har gitt meg innsikt og en forståelse av at dette livet er skjørt og uforutsigbart. Jeg får bare en sjanse og kan ikke reversere øyeblikket. Selv ved å se livet som en langsom film i retroperspektiv, kan jeg ikke pynte på alt som gikk galt. Det var på ekte og ikke et mareritt jeg kunne våkne opp fra. Jeg må godta og prøve å gjøre tilværelsen min best mulig hver dag.

Det er de små tingene som gir meg mening og glede.  Jeg er heldig som deler hverdagene med mannen min. At vi starter langsomt hver morgen med en kaffekopp og bruker naturen rundt oss som en kilde til restitusjon og ro.  Vi har lært at det viktigste er å ta vare på hverandre, familien, venner, gode naboer og ikke minst sette pris på et nettverk som binder oss til stedet her vi bor. En tro på at det er noe som er større enn oss har også hjulpet oss gjennom de tunge og mørke dagene.

Hvordan holder du deg frisk – eller så frisk du kan?

I utgangspunktet er jeg sterk psykisk. Jeg kan skille ut det som er viktig fra det som er uvesentlig. Jeg plages ikke av tungsinn. Jeg sover godt om natten uten medisiner. Er opptatt av å holde kroppen frisk og ikke neglisjere tegn på symptomer som kan behandles. Måteholden med alkohol, men nyter et glass vin i helgene. Jeg tror også at latter og lek uavhengig av alder bekjemper depresjon og tungsinn. Det motsatte av depresjon er lek. En som er deprimert kan ikke leke. Jeg er ikke redd for å dumme meg ut eller innrømme feil. Jeg tror at jeg er en person som folk liker å være sammen med. Jeg har et lyst sinn og er glad i sosiale nabolagsfester der alle er invitert og ingen holdes utenfor.

Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av i livet? – og hva skulle du gjerne gjort mindre av?

Det var ikke så lett for meg å være ungdom. Ungdomstiden har jeg vanskeligheter med å huske rett og slett. Livet som yrkesaktiv sykepleier var godt. Samtidig ble usikkerheten min fra unge år også medvirkende til en vanskelig start på yrkeslivet. Jeg var naiv og godtroende og usikker på det meste. Opplevelsen av å bli mor var stor og ekte. Jeg ga barna den tryggheten jeg selv hadde savnet. Mannen min var og er en trygg støtte. Jeg gleder meg over hver dag som pensjonist sammen med den jeg elsker.

Hva er det som «booster» dagen din og gir deg energi?

Hver dag er en ny mulighet: «i dag skal jeg gjøre noe som jeg har lyst til å gjøre!» Det som gir meg en «boost» er hvis jeg har gjort et annet menneske glad. Jeg må ikke ha en full avtalebok, men det er godt å ha noen konkrete gjøremål. Jeg kan lese en god bok og glede meg over det. Ellers er det å ha dager der jeg ikke gjør noe faktisk ok. Leve sakte og enkelt, ta vare på det jeg har, uten tanke om å fornye inventar og garderoben hele tiden. Jeg holder fast på muligheten til å synge som frivillig forsanger hver søndag. Sammen med 3 andre forsangere i kirken her blir søndagen en god oppvarming til uken. Det er viktig for meg, selv om jeg ikke er så spesielt from kristen.

Hva er dine tanker om aldring og død?

Tanken på aldring og død er ikke skremmende for meg. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg ønsker å leve et meningsfullt liv den tiden jeg har på jorda.

Har du en bok du vil anbefale? Hvorfor akkurat den?

Jeg er nettopp ferdig med boka «På naturens skuldre – hvordan ti millioner arter redder livet ditt» av Anne Sverdrup-Thygeson (Kagge forlag, 2021). Denne boka er interessant lesning og gir meg en større innsikt i naturen og viktigheten av å ta vare på kloden vår. Det er skremmende hvordan vi har neglisjert og gjort skade på naturen gjennom lang tid. Jeg liker perspektivet om at det er håp for klima hvis vi handler nå. Ikke et naivt «la oss knipe øynene hardt igjen så går det sikkert over» håp, men et håp om handling, bygd på respekt for livet og kjærligheten til alt vi ikke vil miste (s.187). Uten en natur til å løfte oss vil vår sivilisasjon falle. Jeg kommer til å bruke boka som oppslagsverk og huske å anbefale den som både opplysende og en alvorlig advarsel om hva vi har satt på spill med vår adferd og oppførsel.

Hva er den største utfordringen din nå? Hvordan håndterer du den?

Største utfordringen konkret er isolasjonen under en pandemi. Mannen min testet positivt på Covid hurtigtest denne uken, og vi har begge holdt oss hjemme i isolasjon i 5 dager nå. Jeg hadde symptomer på tett nese, allergilignende kriblinger i halsen, trykk over bihulene, men testet negativt. Jeg er vaksinert med Moderna, 3 vaksiner, og tror at jeg er godt beskyttet. Helst ville jeg fått bekreftet at jeg hadde Omikronvarianten og blitt ferdig med det. Det største problemet er ikke redsel for selv å bli syk, men faren for å smitte andre. Det er denne redselen for å være smittebærer som plager meg mest. Jeg lar ikke pandemien få så stor plass, men den ligger der som en trussel og gjør noe med meg. Jeg skal komme meg videre, og snart er det sesong for jordbruksaktiviteter på Enga, det gleder jeg meg til. Vi kan være ute og holde god avstand.

Hva ønsker du for de neste 5-10 årene?

At livet fortsetter som nå. Hver dag har nok med sin egen plage, og jeg bekymrer meg ikke for morgendagen.

Hvordan ser du for deg alderdommen din?

Alderdommen tror jeg kan bli en vakker opplevelse hvis jeg får være frisk og nysgjerrig. Jeg krever ikke så mye. Så lenge jeg kan se opp på himmelen er jeg fornøyd. Jeg ønsker å ta vare på de menneskene jeg har rundt meg med vennlighet og takknemlighet. Jeg håper at jeg ikke blir avhengig av hjelp. Om jeg må på sykehjem håper jeg det er et hjem hvor jeg blir ivaretatt på en god måte.

Hva skulle få deg til å oppsøke et seniorsenter eller en pensjonistforening? Hvis du har gjort det, hvordan opplevde/opplever du det? Hvilke tilbud ønsker du deg?

Jeg er medlem av Ellingsrud pensjonistforening og treffer andre pensjonister. Grunnet pandemien er aktivitetene midlertidig stoppet. Det er et savn for mange. Jeg synes det er fint å komme sammen med folk som har levd et langt liv, det er så forskjellig og gir meg en god forståelse av ulikheter.

Et hypotetisk spørsmål (det skjer bare med 6% av oss):
Hva ville du eventuelt ønske deg av tilbud som sykehjemsbeboer?

Jeg har en svigermor på 97 år som bor i Ulvik i Hardanger. Hun har nå kommet på sykehjem, og jeg ser at hun har det bra der. Det er fine enerom med stort bad, hun har fast personale som jobber der og som hun stoler på. Det er viktig at hun har fått mulighet til å komme hjem i eget hus når vi er på besøk. Personalet er enestående, og vi som pårørende er trygge på at hun blir godt ivaretatt.
Jeg som ikke har noen barn som kan ta vare på meg, er avhengig av å vite at jeg har en mulighet til å komme et sted jeg kan få hjelp. Jeg er ikke redd for å komme på sykehjem. Jeg tror også at jeg kan si ifra, og at jeg har en positiv tilnærming til det meste, uten at jeg er negativ og misfornøyd. Det handler ikke så mye om hvordan jeg har det, men hvordan jeg tar det som kommer. Dette livet som har gitt meg så mye, vil jeg verne om så godt jeg kan.

Har du noen tanker om hva tro, eller ikke-tro, betyr for aldringsprosessen?

Denne delen er gjengitt fra Anne Gretes kapittel «Om krenkelser og tilgivelse» i boka «Det går for sakte.. i arbeidet med psykisk helse og rus» av Bengt Karlsson (red.) (Gyldendal, 2016).

Jeg ble døpt som sekstenåring, den 4.11.1968. Foran hele menigheten måtte jeg bekjenne at jeg var frelst, og dåpen foregikk med full nedsenkning under vann. Oppreist for å vandre med Jesus. Pinsevennene la stor vekt på åndsdåp med tungetale. Åndsdåp er selve fundamentet bevegelsen er bygget på. I Bibelen står det at disiplene til Jesus på pinsedagen ble døpt i den hellige ånd. Det sto flammer over hodet på dem. Disiplene begynt å snakke et fremmed språk. Jeg hadde lest dette i Bibelen, og samtidig var jeg fornøyd med bare å være frelst.
Mine foreldre var i Afrika, jeg opplevde meg forlatt, usikker, og jeg var skeptisk til tungetale. Etter selve dåpsritualet kom eldsterådet, bestående av menn, bort til meg. Voksne menn presset meg ned på kne mens de ropte høyt, ba til Gud om at jeg måtte bli døpt i den hellige ånd. Jeg ba om å få slippe. Da sa de samme fra eldsterådet at jeg måtte overgi meg og slippe satan ut av mitt sinn. I dag ville jeg kalt det et overgrep. Jeg trodde feilen lå hos meg selv, at jeg ikke trodde nok. Jeg opponerte for første gang i mitt liv. Ei ung jente måtte ikke opponere mot voksne, og særlig ikke datteren til en misjonær. En uryddig utmeldingsprosess førte til frustrasjon. Det tok mange år fra jeg søkte om utmelding til jeg fikk min utmeldingsattest 29.5.1974.

Noen misjonærbarn sliter med psykisk uhelse etter opplevelser med overgrep fra omsorgspersoner. Krenkelser i kjølvannet av et sekterisk strengt miljø endte for min del med opplevelsen av å stå alene og utenfor. Jeg var i opposisjon og hadde en sterk motstand mot alt mine foreldre sto for. Jeg opplevde et stort gap mellom det pinsemenigheten sto for og min opplevelse av verden utenfor menigheten. I denne usikre perioden av mitt liv var jeg sårbar og et lett offer. Med offer mener jeg at jeg ble utnyttet, fordi jeg lot meg lede uten motstand. Skammen over at jeg hadde latt meg utnytte av andre, bar jeg i stillhet. Jeg var som en åpen bok for andres påvirkning. Ukritisk til alt det nye. Svimlende overveldet av motsetningen til det snevre bibelsynet jeg var oppvokst med.

Sekteriske miljøer representerer et fellesskap, å stå utenfor gjorde noe med meg som enkeltindivid. Det tok meg mange år å stå imot ytre press. Et sunt sinne vokste seg frem. Jeg kjente på skammen, men brukte evnene mine på det gode i livet. Kristen tro gikk fra å være en trussel til å bli noe jeg kunne tro på fullt og helt. Valget om å melde meg ut av pinsemenigheten var mitt eget.

Jeg sto utenfor det kristne fellesskapet i førti år før jeg valgte å melde meg inn i statskirken. I førti år trodde jeg at det å stå utenfor et kristent fellesskap gjorde meg sterk, selvstendig og fri. Den lokale kirken har nå blitt et sted der jeg kan være en del av fellesskapet – det fellesskapet som jeg sto utenfor, fordi jeg trodde at det å stå utenfor kjennetegnet styrke. Nå innser jeg at det å tilhøre et fellesskap er det som gir meg styrke.
At religiøse ledere tildekker alvorlige overgrep begått i Guds navn, er i seg selv utilgivelig. Jeg ønsket meg vekk fra et sekterisk miljø, men visste ikke hvor jeg skulle gå. Det ble vanskelig å finne gode erstatninger for det som hadde vært så tett og overskridende. Jeg klarte ikke selv å differensiere det jeg hadde opplevd som et annerledes maktovergrep fra andre former for overgrep. Opplevelsen av å befinne meg i et vakuum ble ødeleggende.
Der kristne lukkede miljøer ikke tar ansvar, men tildekker overgrep, ender det med psykisk uhelse. Jeg er ikke lenger redd for å snakke om overgrep begått i Guds navn. Jeg tror ingen er tjent med å tie i hjel det som er skambelagt. Ekstreme ytringer og moralistiske holdninger må fordømmes. Det betyr at vi kan ha diskusjoner om overgrep uten å fordømme alt som har med makt og religion å gjøre. Overgrep skjer i alle miljøer og samfunnsklasser. Som tidligere medlem av en pinsemenighet kan jeg kalle meg en frafallen pinsevenn. Jeg tok avstand til tross for at pinsevennene ga meg et fellesskap med god omsorg i tidlig oppvekst.

I arbeidet som psykiatrisk sykepleier brukte jeg min erfaring fra pinsemenigheten som kunnskap om sekteriske miljøer. Er det mulig å fordømme overgrep i Guds navn uten å ta avstand fra gudstro? Jeg tror det er mulig. Religiøs tro har levd side om side med naturvitenskapen fra menneskets tilblivelse på jorden. Jeg kan ikke se at mennesket gjennom vitenskapelige fremskritt har nådd en høyere menneskelig utvikling. Jeg trenger like fullt en kraft som kan løfte meg når livet blir vanskelig. Jeg manglet ord for det jeg gikk gjennom som ung. Det er en befrielse å kunne sette ord på opplevelsene og legge det bak meg. Det er aldri for sent å ta et valg. Jeg har valgt å se på min fortid som en kilde til innsikt. Et stykke arbeid jeg må ta på alvor hver eneste dag.

Jeg ønsket selv å dø da Kristian døde av skadene etter blind vold. Fem år senere døde Øyvind. Han døde av komplikasjoner til en sjelden, uhelbredelig kreftsykdom. Adenocystisk carcinom, en kreftsvulst som ble oppdaget i luftrøret og spredte seg til hele kroppen. Livet ble uhåndterlig. Det var ingen mening, eller noe svar på det som skjedde: Hvorfor skulle Kristian dø en slik meningsløs død? Øyvind døde av en alvorlig sykdom det ikke fantes behandling for. Det var mer forståelig. Å miste våre to barn har vært det vanskeligste og vondeste jeg har opplevd. Det var lett å slippe løs de destruktive følelsene. Følelsene styrte livet mitt før jeg fikk et nytt innhold. Jeg måtte lære meg å kontrollere og velge bort de vonde og vanskelige følelsene. Gi slipp på det som hadde vært og sett en ny kurs. Hvordan kunne Gud tillate at barna mine døde?

Det var ingen mening i det som skjedde. Begrepet englevakt har fått en ny betydning for meg. Jeg har tenkt tanken: Sett at jeg takker Gud for at jeg unnslapp en trafikkulykke. Jeg hadde englevakt. Neste dag dør mitt barn en meningsløs død. Hadde han ikke englevakt? Skulle min tro da forsvinne over natten fordi Gud lot dette skje meg? Hver dag dør noen uskyldige. Er ikke disse beskyttet av den samme omsorg? Ved ikke å se ondskapen som en del av oss selv velger vi noe av virkeligheten bort. I stedet for å gå inn i det vanskelige stenger vi det ute. Vi er oss selv nok. For meg er det en feilslutning å tro at Gud skåner meg fra det onde som skjer. Like meningsløst er det å se en mening i det som skjedde med Kristian. Troen på en Gud som er nær i min sorg, er større enn det jeg kan fatte. Det er egoistisk selvgodhet å trekke Gud ned på mitt nivå. Jeg har valgt å tro på en Gud som er større enn meg selv.