Motorsagmassakre i nærskogen

Ikke alle dager er like gode. Igår mens jeg satt og var oppslukt av skriving, registrerte jeg vagt lyden av ei motorsag. Den nådde først ikke helt inn. Så ble den med ett gjennomtrengende. Og der, rett utenfor stuevinduet, deiset et stort lauvtre i bakken. På sekunder var jakka og skoene på og jeg for ut. Ble veivet vekk av vaktmesteren som så meg komme og trolig ante en furie fra helvete. Han er ny, vaktmesteren. Vi har ikke møttes før. Den forrige hadde jeg et godt forhold til, vi hadde begge et hjerte for blomsterenger og trær, han lot velvilligst være å klippe alt gresset slik at noen blomster alltid var igjen til humlene. Den nye framsto brysk og avvisende, forsøkte med armer og blikk å jage meg vekk. Jeg er ikke så lett å stoppe når sinnet har tatt tak, og ropte til han: hva f… er det dere holder på med?

Det hører med til historien at jeg har hatt endel runder med borettslaget vårt om trær. Har reddet noen gjennom tidene. I 2004 fikk jeg daværende styre med på å innføre retningslinjer for felling av trær. Disse har senere styrer valgt å se bort fra når de har vært av det slaget som liker å felle trær.
Det er to typer mennesker som framtrer i treverdenen – de som liker trær, gjerne elsker dem, og de som ikke liker trær og vil hogge så mange som mulig, så fort som mulig. Av og til må trær felles, hvis de er til fare for mennesker eller hus, men det SKAL være vanskelig å få felt et tre. Det skal være slik at man må tenke seg om, snakke med naboer, og fagfolk, for å få grønt lys for å hogge trær.

«Disse er råtne», var vaktmesterens svar da jeg endelig fikk han i tale. Jeg fotograferte stubbene. Det kan være at det er noe råte der. Men retningslinjene sier at berørte naboer skal varsles av styret. Det hadde ikke styret gjort. I den andre enden av den lille skogkrullen, hadde de også rukket å ta ned et par trær. Tok bilde der også. Vaktmesteren sa at han med motorsaga var arborist. Jaha. Men han ville ikke snakke mer med meg.

Borettslaget vårt ligger tett opp mot Østmarka. Jeg skulle på tur med en venninne, og vi ruslet innover i marka. Jeg fikk blåst ut. Det hjalp der og da. Da jeg kom tilbake senere og så vrakene av noen trær, nå saget i stykker, veltet sinnet fram igjen. Traff presten vår på butikken, utøste min frustrasjon til henne også – hun er naturverner og har en sønn som gråter over trær som hogges og fugler som dør. Traff en ung nabokvinne, som sa at hun forsto ikke hvorfor dette styret er så aggressive med å ta trærne. «Det er blitt mye borte her», konstaterte hun. Ja, det er ikke første gang trær «blir borte». Til og med stubbene freses opp så de blir sporløst borte.

Noen naboer har skrevet i borettslagets facebookgruppe at de er triste. Jeg skrev at det alvorlige er at styret ikke følger sine egne retningslinjer, som sier at naboer skal varsles. Og at vi som beboere mister tillit til dem. Kvelden gikk med TV, jeg var ukonsentrert. Har sovet dårlig. Våknet og tenkte «hva gjør jeg nå?» Trærne får jeg ikke til å stå opp igjen. Kanskje var de begynt å råtne, men var det nødvendig å ta dem så fort, og uten å si fra? Jeg blir sliten av å være så opprørt. «Tenk på regnskogen», sa jeg til meg selv. Mye verre der. Hjalp ikke veldig. Hva er det som gjør meg så forb…….? Det er overkjøring, mangel på respekt, manglende kommunikasjon. Det hadde vært så enkelt å si fra, her er det noen trær vi dessverre må ta ned fordi vi har oppdaget råte. Når motorsaga er budbringeren, blir det brutalt.

Så kom en tanke om skriving.. at jeg kan iallfall skrive om det.. kanskje det hjelper? Så nå sitter jeg her, klokka 03.11 på natta – og har det kanskje litt bedre. En slags trøst. Det skjer overalt. Trærne har dårlig vern. Jeg har gjennom Naturvernforbundet vært med å lage en veileder for fortvilte beboere i borettslag med tips om hva de kan gjøre. Har testet den ut i eget borettslag som deltaker i en arbeidsgruppe som skulle revidere de retningslinjene vi allerede hadde, men som til tider ble lagt vekk. Det gikk ikke så bra. Styret valgte å beholde de gamle. Våre gode innspill, som kan leses her, ble ikke tatt til følge. Har begynt å tenke, kanskje vi må forene oss, vi lokale TREVENNER? på tvers av borettslag? Venner av jorda, kloden, dyrene, fuglene?
Hva så med menneskene – som iblant er jordas verste fiende? Hva gjør vi med dem, eller oss? Hvordan skal de som vil ha plass til flere biler og kjøre til døra forstå verdien av et tre eller fem?

Vi har en jobb å gjøre. Når trussel om tap av natur kommer nært nok, våkner mange. Slik vi opplevde på søndag, beskrevet i forrige innlegg. 650 i fakkeltog for å bevare nærskogen sin mot nedbygging! Vi trenger å få jorda helt innunder huden, inn i kroppene våre, så vi kjenner at vi hører sammen med trærne, dypest sett, med røtter langt ned i jorda. Takk for at du hørte på. Kanskje jeg får sove nå.

Morgen. Fikk sove. Har sendt melding til min venn, arboristen i Norsk Trepleieforum. Han sa det var vanskelig å vurdere bare ut fra bildene, og foreslo å stikke en skrutrekker ned i stubbene for å se om det var råte eller friskt tre. Så gjort! To av stubbene var råtne, de andre virket friske. Hvorfor ble de tatt da? Mens jeg sto der fikk jeg se en fyr mellom trærne. Det var han med motorsaga fra igår. Jeg spurte om han var «arboristen», noe han bekreftet. Jeg spurte hvor han hadde sin sertifisering fra. Han fortalte at han hadde gått skogskole, og tatt kurs for sertifisering som arborist. Vaktmesterselskapet han jobber i har begynt å bruke arborister, kunne han fortelle. Kanskje fordi noen av oss har etterlyst det?? Han var en hyggelig ung mann, som jeg raskt forsto kunne sitt fag. Han kom ned til meg så vi kunne snakkes – ansikt til ansikt. Vi hadde en god prat, om både trehelse, utfordringer med felling når trærne blir råtne, replanting og hva som kan trives hvor, og om kommunikasjon. Snakke sammen. Der har vi det. Vi skiltes med et gjensidig «hyggelig å snakke med deg». Styret neste. Steg for steg..