Jeg har fulgt treningsopplegget for seniorer i facebookgruppa Fellesskap for seniorer – Norske Kvinners Sanitetsforening | Facebook under pandemien.
Nylig oppdaget jeg at de har et annet tilbud som virket interessant: en serie mandagsmøter med lege, forsker, forfatter og alternativterapeut Audun Myskja på zoom. Jeg kom med først idag på 4. møte.
Temaet skulle egentlig være ensomhet, men det ble raskt endret da en av deltakerne startet med å stille spørsmålet «hva er det som skal til for å håndtere det som skjer i verden nå?» Flere ga uttrykk for hvor forferdelig det er å følge nyhetsbildene fra krigen i Ukraina.
Her er noen refleksjoner fra denne timen med Myskja. En praktisk oppgave som hjelp til å finne en bedre balanse i møte med alt som skjer kommer til slutt. Her kan du gjerne henge deg på.
Trenger et mentalt immunsystem
Audun Myskja mente å ha observert at det er blitt mindre «meg og mitt» – at mennesker idag har evne til å se utover sitt eget lille liv og har et større engasjement utenfor seg sjøl, i samsvar med Arnulf Øverlands «du må ikke tåle så inderlig vel..»
– Vi trenger bevissthet om at sivilisasjon og rettigheter slik vi kjenner det ikke er en selvfølge. Men mange unge lammes av det som skjer, og vi trenger å lage oss et immunsystem som siler hva vi skal ta inn. Vi må se på hvordan den omfattende informasjonstilgangen virker på oss, og stille spørsmål ved hva vi kan gjøre noe med og ikke. Alltid ha et engasjement utover oss sjøl og en hjelpevilje – det er noe av det vakreste i vår art, mente Audun – men hver må finne sin måte å hjelpe på, og respekteres for det.
Eldre og pensjonister kan være deltakende på sin måte. Vi må alle som Gandhi prøve å «be the change you want to see in the world», sa han.
Aggresjon og fiendebilder gjør ikke verden bedre
Det er ikke sikkert at verden blir et bedre sted ved at vi sprer sinne og aggresjon og bygger opp et forsterket fiendebilde. – Vi kan bære de som lider uten at det lammer oss sjøl. Vi kan dele våre tanker og følelser – og det kan gjøre situasjonen lettere å bære. Vi kan bidra på mange måter.
Myskja snudde uttrykket «ikke bare stå der, gjør noe» til «ikke bare gjør noe, vær der». Som voksne kan vi være tilstede og bidra med å gjøre barns hverdager trygge når krig kommer nært. Vi kan være bevisst på å porsjonere hva vi tar inn og når vi gjør det – ikke hele døgnet igjennom, det kan bli for mye.
Det er bra vi får «røska opp i» bare å være opptatt av oss selv, slik vi også ble etter 22. juli. Men hvordan kan vi ta vare på kjærligheten som oppsto som en reaksjon etterpå? Det som truer oss i hverdagen er smålighet og irritasjon. Hvordan kan vi hente fram våre beste krefter? spurte han.
Det gjør fysisk vondt å se bildene fra Ukraina. Jeg kjenner følelsen av å bli lamslått, det er uvirkelig at det skjer. Ønsker ikke at vi skal sende våpen og bidra til enda mer død. Vil jo ha fred. Hvordan unngå en krigsspiral som bare ender i hat og katastrofe?
En foreslo å ikke ha mobilen på nattbordet og å være bevisst hvor ofte og når på dagen man tar inn informasjon via nyheter. Hun viste til at mange forfattere er bevisste på å ikke lese aviser før de har hatt en skriveøkt, fordi de opplever hvor fort de blir satt ut av sin egen balanse. Først en arbeidsøkt, så nyheter. Det samme gjelder mennesker som ikke løfter deg opp – når har du kapasitet til å møte de?
Coherent pust – en enkel øvelse for bedre balanse
Audun Myskja introduserte en enkel 5-minutters pusteøvelse som han har erfart svært mange har hatt nytte av: å gjøre pusten gradvis langsommere ved å telle til 6 på innpust, og til 6 på utpust. Med like lang innpust og utpust utvides pusterommet, og hjelper deg å lande i en mer harmonisk tilstand. Anbefales morgen og kveld – og gjerne en gang i løpet av dagen.
Hvis du i tillegg er deg bevisst hva du puster inn (kjærlighet, positivitet, godhet eller noe annet du trenger) og puster ut det negative du bærer på (frykt, engstelse) kan øvelsen forsterkes.
Deltakerne ble invitert til å gjøre denne pusteøvelsen daglig i uka som kommer, og i tillegg være bevisst når og hvordan du tar inn nyheter.
Erfaringer deles i neste gruppe, som annonseres på facebooksiden Fellesskap for seniorer – Norske Kvinners Sanitetsforening | Facebook
Jeg startet etter zoom-møtet idag, med langsom pust på tur. Først kom gråten, noe overraskende, jeg hadde ikke kjent den ligge så tett oppunder overflata. Men dette er krise nr 4 – etter klima, natur, korona – og nå Ukraina. Det er som om alt jeg har jobbet for gjennom livet går feil vei. På 70-tallet var jeg aktiv i Nei til atomvåpen, deltok i fredsmarsjer, kjente frykten fra den kalde krigen. Idag kjenner jeg på sorg, oppgitthet, mister trua på at det nytter, jeg som har vært en svoren freds- og klimaaktivist, med tru på å gjøre det lille man kan der man er.
Etterhvert som jeg pustet langsommere, kom en impuls til å puste inn energi og klarhet, og puste ut frykt. Det dukket opp kreative bilder og følelser som lettet – iallfall der og da. Å lage et utvidet pusterom gir mere plass til mange sider av livet. Har tegnet bildene etterpå, for at de skal feste seg.
Interessert i hva som skjer videre. Hjelper det å meditere? Å puste??
Fikk en tanke – hva om Putin gjorde det samme?
Et mentalt immunsystem – det var et godt begrep.
Krigen i Ukraina kretser i tankene store deler av dagen og det er nesten som jeg får dårlig samvittighet hvis jeg glemmer den et øyeblikk. Men det hjelper jo ingen. Jeg finner ofte hjelp i Frans av Assisi sin sinnsrobønn:
«Gi meg mot til å gjøre noe med det jeg kan gjøre noe med,
Gi meg styrke til å ikke gjøre noe med det jeg ikke kan gjøre noe med.
Gi meg evne til å se forskjellen»
Det er mulig jeg har tilpasset den noe, men slik hjelper den i hvert fall meg til å spørre meg selv hvilken type problemstilling jeg står overfor.
Ja den er klok og god. Vi har en engelsk versjon innrammet her i huset. Ukraina gir skremmende perspektiver. Hinsides enhver fornuft. Og FNs klimarapport kommer helt i skyggen.
‘Klima, natur, pandemi, Ukraina’ og jeg føyer til forvitring av vårt demokrati – våre ungdoms- og voksne livs verdier og håp blir borte i en fart som skremmer og gjør meg spesielt fortvilt på vegne av de som kommer etter oss.
Kjære Astrid, hva kommer det av at du får tak i så mye viktig, og greier å dele det på en så fin og konstruktiv måte? Her slår jeg opp på loggen din, en tilfeldig dag, en dag hvor jeg sier til meg selv ‘ta fokus et lite øyeblikk vekk fra din evige ‘handlingstrang’, fra å fylle livet med å ‘gjøre’ ting’, og sjekk inn på Astrids blogg’. Og ja, igjen ligger det kloke ord og kloke referanser som går rett på det jeg prøver å holde unna, og gjør det mulig å ta en forsiktig titt inn i den vanskelige europeiske/ geopolitiske virkelighet.
Jeg har beskyttet meg selv mot nyheter om Putins aggresjon og om Ukrainsk lidelse. De grusomme detaljene truer med å rive ned den skjøre psykiske balansen jeg har klart å bygge opp etter vinterens nedstemthet. For all del, jeg føler så inderlig med ukrainerne som har fått sine liv snudd opp-ned, kanskje mistet noen nære, flyktet i desperasjon i et spill satt i gang av maktsyke MENN. Ja, jeg vil følge Myskjas og ditt råd, og prøve å puste meg til ro. Jeg vet at det hjelper.
Og så skal jeg minne meg og andre om Frans av Asissis kloke, men ofte glemte ord!
Så godt å ha bloggen din, Astrid!
Takk for gode ord, fint å vite at bloggen er til nytte som et lite pusterom fra andre medier og gjøremål. Det er faktisk en hensikt med den, uten at jeg har formulert det så klart. Og fint at du får med Rebekkas kommentar om den kloke bønnen. Det er akkurat det jeg har ønsket, at det skal bli en dialog og en interaksjon om ulike temaer vi møter og som angår oss, noen ganger i forhold til livsfase, andre ganger mer alment. Synnøve likte begrepet «aldersløse», jeg liker uttrykket «fleksibel alder» – og så er det uansett alder mange kloke mennesker som jeg aldri slutter å lære av. Takknemlig for alt jeg finner og kan putte i Askeladdtaska mi av inspirerende tanker og nyttige verktøy, samt for utvikling av nye og gamle relasjoner Livet blir meningsfylt da. Ha en fin helg, kjære deg, og takk for at du deler tanker her.